hits

Norske epler. Verdens beste, tenker jeg !

Mine epletrær er, så vidt jeg veit, ca. 80 år. De siste årene har det nesten ikke vært epler på noen av dem. Men i år har det i sannhet vært mye. For en glede, for en hygge og for en nytelse å spise !! Vi kan vel alle enes om at vi har stor forståelse for den arme Adam som lot seg friste av et rødt eple i Paradisets hage. Attpåtil av sin Eva !

På nytt rydde-og vaskedag i Terneveien

Nå er det aller, aller meste av loftet tømt, støvsuget og vasket. Fantastisk. Randi og Britt Marlene har stått på. Takk og pris, sier jeg. I tillegg ble de tre resterende etasjene stort rengjorte. Ja, Britt Marlene plasserte til og med en rosebukett på badet da jobben var vel i havn. Og Moder'n var selvfølgelig takknemlig !!

Rart å komme såpass til "skjells år og alder" at en bare må overlate til yngre krefter å ta seg av den slags !!

Hipp, hipp hurra for vår kjære Livia !

Hun fylte 1 år den 13. juli. Men pga mange ferieavviklinger, ble det en sein augustfeiring. Veldig koselig for liten og for stor. Og alle så håper vi at glade dager venter Jubilanten vår framover !

Det ble selvfølgelig mange fine pakker.

Og Tante Mallans bursdagskake smakte ekstra godt !

All grunn til å gratulere vårt kongepar !

Jeg tenkte på hvor riktig vi syntes det var at de endelig fikk "lov" til å gifte seg. Det norske samfunnet var i sannhet noe annerledes for 50 år siden ! Det var godt at kjærligheten vant. Og for landets royalister, ble det jo også redningen. Jeg ønsker kongeparet fortsatt glade år framover !

Blomstrende Oslo

Strålende samvær i Sarpsborg

Kjære Gudveig, til venstre i bildet, tok imot. Sola skinte omkapp med oss alle. I godt over 40 år har vi holdt sammen som nærmeste venner. Denslags blir det selvfølgelig solskinn av !

Gjett om vi spiste godt rundt Gudveis matbord,- nemlig tradisjonelle komler, ball, raspeball, potetball,- ja, navnene er forskjellige, men retten er den samme. Kjempegodt, må vite !! Tilbehøret som Gudveig serverte oss var stekt bacon og pølse, stekt løk, kokt kålrot og gulrot og gode kokte poteter. Drikke til var "sur mjølk",- altså kefir. Herlig og atter herlig  ! Vi forsynte oss to ganger og var mette resten av dagen. Matradisjoner er en stor, viktig og smakelig kulturarv.

 

Koselig hos kjære Tante Vesla

Tante Vesla, til venstre i bildet, hadde besøk av sin strålende venninne Margrethe gjennom et helt liv. De har holdt tett sammen fra ungdomens såkalte glade dager. Tante Vesla er 93 år og Margrethe er 88 år. De var skjønt enige om at deres vennskap er en berikelse i særklasse,- for de kan minnes hele livet sammen. Det er unektelig viktig !

Vi har tatt avskjed med kjære ingrid

En helt spesiell dag. "Ingrid har vært en pioner og ruvende skikkelse i norsk fjernsynshistorie. Takk for maten !" sa NRKs leder Thor Gjermund Eriksen. Ingen har betydd mer for norsk matkultur. Jeg legger til en stor takk for all lærdom, alle de fantastiske samvær og et godt vennskap. Ingrid vil bli savnet !

Tove og jeg på by'n

De aller siste augustdagene har bydd på sol. Herlig, rett og slett. Da smakte det med blåskjell og god prat. Mye å prate om, må vite. men vi entes i alle fall lett om at de siste dagers sol har vært så god, for det har vært behagelig temperatur. Etter sommerens hete, smaker det unektelig med norsk normalitet.

Avsluttet i 13. etg. med caffe latte og en søt desert attåt,- og utsikt over alle byggekranene i Bjørvika. Gjett om at vi reflekterte over at "livet er ikke det værste en har". Så absolutt tvert imot, er vårt motto !

Omsider tid for å slå plen igjen

Britt Marlene måtte trå til. Det er nøyaktig 2 måneder siden forrige gang plenen ble slått !! Det har vært knusktørt og brunt rundt alle hushjørner. Etter de siste regndråpene, har naturen begynt å friskmelde seg,- og mye av plenen har blitt grønn igjen. En kan ikke annet enn å beundre naturens egne ressurser !

Hipp, hipp hurra for kjære Arild,- 75 flotte år !

Jubilanten, midt i bildet, fylte opp hjemmet til siste stol med kjære og nære venner til en strålende bursdagsfeiring. Å takke for livet og gi rom for samvær er i sannhet viktig. Vi ønsket Arild helse og gode dager framover,- godt i lag med sin kjære Anne Marie og alle oss andre !

Takk til Ragnhild for denne boka !

Den understreker i alle fall kjærlighetens kompleksitet,- også i krigstider. Her kommer vi under huden på hva det innebar for norske jenter som fikk tyske soldatkjærester under krigen. Noen av dem,- ja, ganske mange, dro til Tyskland som lå i ruiner, sammen med kjæreste og barn. Det ble ingen dans på roser. Boka er veldig godt skrevet.

Den franske sal i Nasjonalgalleriet omtales som Oslos vakreste spisested

Det var arkitekt Arnstein Arneberg som sto bak utformingen i 1924. Veldig trivelig å sette seg ned her enten en er riktig så sulten eller bare fnyser på en caffe latte. Et vakkert lokale. Oslo har mye å by på.

Flott Gerhard Muntheutstilling på Nasjonalgalleriet

Den største utstillingen av hans dekorative kunst siden 1917. Virkelig fin !!

Jeg kjente ikke til omfanget av Gerhard Munthes produksjon. Trodde han var en "vanlig" maler, men han var jo en banebrytende kunstner også innen design, kunstindustri mm. Svært interessant.

Vi har tatt avskjed med kjære Ingrid

En helt spesiell dag. "Ingrid har vært en pioner og ruvende skikkelse i norsk fjernsynshistorie. Takk for maten !" sa NRKs leder Thor Gjermund Eriksen. Ingen har betydd mer for norsk matkultur. Hun vil bli savnet !

Strålende dag i Sarpsborg

Avsluttet i Gudveigs svært så koselige lysthus. Vi ble enige om at dagen ga oss mye energi. Og denslags påstås å være en velsignelse !!

Digital hjelp på hjemmebane

Så måtte jeg fornyes,- denne gang med PC'n. Akk og ve. Jeg kan rett og slett ikke fordra den slags fornyelser !! Heldigvis stilte de unge krefter til med hjelp.

Hviterusslands hovedstad Minsk skinte. Jeg ble veldig overrasket !

Ja, jeg ble virkelig overrasket over hvor enorm stort og hvor vakkert det var i Minsk. Jeg fristes til å sitere turoperatør Albatros sin omtale av denne hovedstaden: "Minsk er et arkitektonisk, stalinistisk mesterverk som Stalin bygde på byens ruiner etter 2. verdenskrig. Det ser vi tydelig i de praktfulle byggverkene langs de brede paradebulevardene. Det er langt fra Minsks sentrum til de bildene av grå og triste betongbygninger som mange ser for seg ved tanke på andre tidligere sovjetbyer. Bygningene langs den brede firefeltsveien er en sann orgie i stalinistisk arkitektur".

Vårt program var tettpakket. Mye ble sett fra bussvinduene. Men heldigvis kunne vi også ta beina noe fatt. Denne byen går tilbake til år 1067 i historien. Vi ble fortalt at den har vært på randen til utslettelse utallige ganger. Da 2. verdenskrig var over, lå den imidlertid så godt som helt utslettet i sin egen ruinhaug. Men Stalin bestemte at denne byen skulle bygges opp igjen, og den skulle bli en vakker by i en da viktig delrepublikk i Sovjetunionen. Og sånt ble det. Den var fint pyntet med blomster. Det ga en følelse av å være velkomne.

Hviterussland er så godt som helt flatt, men Minsk hadde noen kledelige høydedrag.

Det var tydelig å se at mye av dagens byggverk var av ny dato. Her var grønne plener, flotte blomsterarrangementer, hekker og trær. Minsk omtales som en særdeles miljørein by.

Dyktige Natalja loset oss gjennom de mange severdighetene. Noen av de viktige byggverkene som ble ødelagt under krigen, er i dag bygget identisk opp igjen. Så også dette hvite, vakre rådhuset i bakgrunn.

Moderniteten i matfatet var også tilstede !

Modernitet for øvrig, også !

Uavhengighetsplassen var enorm og flott.

Plassen het tidligere Lenins plass. Og Lenin troner fortsatt majestetisk på sin høye sokkel.

Store forhold, også hva blomster angikk ! I dag er Minsk en travel hovedstad. Befolkningen i byen teller helt oppunder 2 mill. Her er brede bulevarder, brede fortauer, store parker, flotte statlige bygg, flotte kirker og mye mer. Vi gispet om og om igjen.

Denne røde kirken heter Den katolske St.Simon og Helenes kirke. Og den kalles altså Den røde kirke. Den var praktfull.

Vi ble fortalt at Minsk er en progressiv og moderne by. Her er både enkle og fasjonable kafeer, restauranter og moderne forretninger. Jeg fikk ikke tid til å se noen forretninger.

Minsk har 16 museer, 11 teatrer og hele 169 biblioteker.

Nesten midt inne i byens travle sentrum, ligger det noen gamle, tradisjonelle bolighus.

Det er enormt med blokkbebyggelse i Minsk. Mye er ganske sikkert helt ordinært, men vi så kjempemange moderne og flotte blokkarrangementer. Det trengs selvfølgelig med en så stor befolkning.

Vi for i vei fra severdighet til severdighet. Her på Tårenes øy,- et lite og svært spesielt minnekapell. Mødrenes tårer over sønner som døde under krigen mot Afghanistan.

Vi beså det flotte Bolshoi Opera- og ballettteatret. Imponerende.

Breie fortauer med fine blomsteranlegg. Vi kunne ikke annet enn å trives med det. Og NB, det var helt fritt for all type søppel over alt der vi befant oss gjennom hele reisen i Hviterussland.

Museet for Den store Fedrelandskrigen, altså 2. verdenskrig, var et flott område. Det ble etablert allerede i 1944 og er dermed verdens eldste museum over tema 2. verdenskrig. Minsk kalles Heltenes by. Museet er svært viktig både nasjonalt og i særdeleshet for byens borgere. Krigens grufulle redsler sitter fortsatt i nasjonens ryggrad.

Museet var ganske fullstappet med detaljert krigsinformasjon.

Jeg står under den spektaktulære kuppelen i museet.

Her sto det dokumentert at Sovjetunionen mistet 26.6 millioner mennesker under 2. verdenskrig !!

Før vi kom til Minsk, gjestet vi landets stolte nasjonalpark Belovezjskaja Pusjtsja. Dette er Europas siste urskog. En del av området ligger også på polsk territorium. Nasjonalparken står på Unescos verdensarvliste. Skogen er tett av forskjellige trær og planter,- og har et rikt dyreliv. Parken huser hele 500 år gamle eiketrær og over 900 plantearter. Videre er parken hjemsted for 250 dyre- og fuglearter. Unektelig interessant. Parken hadde også en del ville dyr innenfor gjerder og gitter, slik at besøkende kan få se dem. Bjørner var plassert i små gitterbur. Det syntes jeg lite om ! Trange bur for bjørner !! Attpåtil i en slik vernet urskog !! Nei, slik bør det ikke være, tenker jeg ! Vi bodde på koselig hotel inne i denne urskogen.

Vi var unektelig ikke de første til å ta natta her i urskogen. I desember 1991 møttes ingen ringere enn Boris Jeltsin og statslederne for henholdsvis republikkene Ukraina og Hviterussland på ei godt utstyrt hytte, rettere sagt en luksusdatsja, nettopp i denne tette skogen. Den hytteturen kom til å forandre verdenshistorien ! Temaet var opprinnelig å diskutere vinterens leveranser av olje og gass til Hviterussland. Jeltsin var, som kjent i opposisjon til den sittende leder Gorbatsjov, etter høstens kuppforsjøk. Det ble faktisk ikke så lange diskusjoner om olje og gass, for det disse tre lederne i stedet entes om, var nemlig å avvikle Sovjetunionen !! Intet mindre. Dette ble nattens store tema. Etter frokost samlet de seg i hyttas biljardrom for å bli enige om de mange detaljene. Historien forteller at de skålte seg gjennom paragraf etter paragraf med russisk sjampanje. Avtalen besto av 14 punkter. De 15 sovjetrepublikkene skulle anerkjennes som suverene og uavhengige stater. Jeg ser for meg at de kom langt ned i sjampanjeflaskene ! I kjølvannet av avtalen, ringte Jeltsin til USAs president George W. Bush og deretter til Garbatsjov og fortalte om tingenes tilstand. Mikhael Garbatsjov gikk av som unionens president. Verden var blitt en ganske annen ! Og med den historien i bagasjen, forlot vi Europas siste urskog.

 

Vi var til veis ende på vår svært interessante reise rundt i Hviterussland. Uansett hvor i verden, uansett reisemålets størrelse, økonomi, politikk og mye mer,- uansett opplever jeg et besøk som svært lærerikt og derfor også svært interessant. Det er ikke mulig å komme under huden og skjønne seg på alt, men i motsetning til ikke å vite noe, så er det fint å ha lært noe. Det inngir vanligvis en litt annen forståelse både på godt og vondt. Og det blir langt mer interessant å følge med i nyhetsbildet. Jeg er glad jeg fikk mulighet for å komme til dette, for meg, så helt ukjente landet.

Til turoperatør Albatross vil jeg gi anerkjennelse for det meste. Men jeg har et ankepunkt. I en så stor og viktig hovedstad som Minsk, burde programmet gitt noe mer tid. Det etterlater seg noe haltende, når hovedstaden er stedet med minst tid !!

Stor takk til lokale Natalja og til vår reiseleder Kari Melø. Begge var veldig dyktige og koselig. Hviterussland ble ei reise verd !

Hviterussland hadde mye å by på,- også ei sterk krigshistorie !

Jeg kunne nesten ikke noe om Hviterussland da reisen startet opp nå i august. Men noe av 2. verdenskrigs historie kjente jeg til. Den var imidlertid langt dystrere enn jeg trodde ! Det var i byen Brest, beliggende helt ved den polske grensen, at den tyske krigsmakten angrep Sovjetunionen i den store Operasjonen Barbarossa i 1941. 90 % av byen ble ødelagt. På fortet holdt imidlertid motstanden ut en hel måned i harde kamper. I dag er dette krigsminneområdet et av landets aller største severdigheter.

Inngangen til dette såkalte Heltefortet er en gedigen stjerne hugget ut i betong. Da vi sto inne i denne stjernen, ble den originale beskjeden, som ble sendt ut til hele Sovjetunionen på angrepsdagen den 22. juni 1941 fra Radio Moskva, spilt. Den ble fulgt opp med en patriotisk sang. Det var utrulig sterkt å stå der og høre hvordan folket fikk beskjed om at de var i krig !! Festningen ble bare delvis bygget opp igjen etter krigen, men danner en fin ramme rundt de gedigne monumentene.

Dette store monumentet heter Tørst. Det viser en såret soldat som strekker ut håden for å få vann fra elva. 850 soldater falt her på fortet under kampene.

Dette monumentet er enormt stort og viser en unik styrke,- slik jeg tolket den. Det heter Mot. Er 54 m høyt og 30 m bredt ! Spiret er 100 m høyt. Det har posisjonert seg til å omtales som et av verdens styggeste i sitt slag. For landets befolkning er dette fortet fremdeles et sterkt symbol på den sovjetiske motstanden under den 2. verdenskrig,- og hva det kostet ! Det er beregnet at 26.6 millioner mennesker i Sovjettunionen døde. Nærmest ufattelig ! 1/3-del av Hviterusslands befolkning døde og ødeleggelsene forøvrig var enorme. Brest bærer navnet Helteby pga byens betydning og lidelser under Den store Fedrelandskrigen, som den kalles.

Krigsmuseet viser krigens gang og gru i Brest.

Vi besøkte den vakre kirken som lå inne på Heltefortet.

I Brest holdt vi hus på det svært vakre Hotel Hermitage.

Spisesalen var fim, servicen rett og slett hyggelig og maten veldig god.

Middagen startet opp med en deilig salat.

Hovedretten var andelår,- særdeles velsmakende.

Desserten var en sitronpai som vi entes om at var helt kjempegod. 

Jeg dveler litt mer ved maten,- da den sier veldig mye om et land. Mat er jo i ethvert land en av de aller viktigste kulturfaktorer,- og som alle forholder seg til. Til frokost fikk vi hver dag et variert utbud av pølser og hvite oster, alltid tomat, agurk og paprika, alltid syltetøy og frisk frukt og selvfølgelig brød. Brød er svært vesentlig i landets kosthold.

Jeg gikk tur rundt vårt fine hotel. Vakre omgivelser med hekker, trær og blomster. Bebyggelsen rundt var en blanding av såkalte gamle tradisjonshus og moderne. Uansett var de omgitt av frukttrær og blomster. Også her mye epletrær å se og svært mye epler på ethvert tre. 

Koselige områder.

Brest  ligger som sagt like ved den polske grensen,- kan datere sine aner helt tilbake til år 1017, har 230.000 innbyggere og har ei særdeles brokete historie. Fikk navnet Brest-Litoosk på 1300-tallet og ble underlagt det polsk/litauiske samveldet i 1569. Ble inkludert i det russiske riket i 1795. Tyskland erobret byen under 1. verdenskrig. Ble tilbakeført til Polen i 1919. Kom under Sovjet i 1939. Okkupert av Tyskland fra 1941- 45. Jaltakonferansen i 1945 ga Brest til Sovjet som en del av den hviterussiske sovjettrepublikken. Fra 1991 har Hviterussland vært et fritt, eget land. Jeg gjentar: For ei historie !!

Brest var en pen by. Så og si alt er såkalt nytt, da 90 % ble lagt totalt i ruiner under krigen.

Vi koste oss, selv om vi kunne ha ønsket oss mange flere rusletimer i ro og fred.

Byen hadde pene boligblokker, grønne plener og mye trær.

Vi forlot den historisk tunge og trivelige byen Brest og satte kursen videre til Nasjonalparken Beloveziskaja Pusjtsja,- Europas siste urskog. Vi reiste med Albatross og vår reiseleder Kari Melø loset oss betryggende videre på alle måter. 

Nye bygg i utkanten av Brest.

Nye boligblokker var det en god del av.

Flotte kirker så vi mange av.

Neste blogginnlegg blir fra urskogen. Den står på Unescos verdensarvliste. Og tenk, det var nettopp inne i denne urskogen at tre menn bestemte å avvikle hele Sovjettunionen en sein desemberkveld og natt i 1991 !!

 

Jeg reiste til "Det glemte Hviterussland".

Natalja tok varmt imot vår gruppe med et stort smil og mye kunnskaper. Vi reiste med Albatros. Reisen var annonsert med opplevelser i "Det glemte Hviterussland". For meg kunne det like gjerne stått til det ukjente Hviterussland. Området lå tidligere under stormakten Polen/Litauen og deretter under det russiske keiserriket. Det ble en delrepublikk i Sovjetsamveldet ved fredsforhandlingene etter 2. verdenskrig. Først da, i 1945, fikk Hviterussland sine nåværende grenser. Ble et selvstendig land i 1991 da Sovjetsamveldet ble oppløst. Har siden holdt tette bånd til Russland.

Den første overraskelsen etter å ha landet, var hvor flatt det var. Hele landet er rett og slett helt flatt.

Vårt første stopp var i den lille, veldig gamle og koselige byen Mir. Her besøkte vi dette flotte slottet som kan ta sin historie helt tilbake til 1400-tallet. Mye av tiden var det den svært betydningsfulle familien Radziwill som eide slottet. Har ofte blitt kaldt middelalderblomsten ! Under 2. verdenskrig ble slottet en sentral base for den tyske okkupasjonsmakten. De brukte det i tillegg til internering av jøder.

I dag er slottet i statens eie og er en stor kulturell turistattraksjon. Det står på Unescos verdensarvliste.

I Mir var det veldig koselig. Velholdt på alle måter og vennlige mennesker. Vår norske reiseleder Kari tok seg svært omsorgsfullt og hyggelig av oss. Hun har 25-års erfaring i reiselivsbransjen og hun har reist flere ganger i Hviterussland: Hun ga av sine kunnskaper. Det var vi glade for.

Vi syntes Mir var en liten byperle.

Ferden gikk så videre til en av landets aller eldste byer, nemlig Nesvizh. Der besøkte vi neste slott på Unescos verdensarvliste. Også dette slottet trekker sin historie tilbake til 1400-tallet og var i den samme mektige Radziwillfamiliens eie over lang tid.

Slottet har vollgraver og er videre omgitt av store parker. Innvendig kan det skilte med hele 170 rom, egen kirke mm. Slottet lå i Polen/Litauenområdet mye av tiden og var et av de flotteste og viktigste i sitt slag. Svenskekongen Karl 12 ødela mye av slottet i sin krigføring helt først på 1700-tallet. Men det ble bygget opp igjen. Etter 2. verdenskrig, under den sovjettiske okkupasjonen, ble det brukt til helserelaterte prosjekter. Nå er det i statens eie. Er et viktig kulturelt turistutbud og altså med status av å stå på Unescos verdensarvliste. Et svært vakkert sted.

Området hadde sitt krigsminne fra 2. verdenskrig. Over 1/3-del av den hviterussiske befolkning døde i løpet av krigsårene. Skadene rundt i landets bebyggelse var også enorme. Med andre ord var det nasjonale krigsofret særdeles stort. Krigsminnesmerkene er mange rundt i landet.

Bebyggelsen rundt på landsbygdene var ganske ensartet. De fleste husene var delvis malte. de var så godt som alle, slik vi så det, omgitt av egen hage/kjøkkenhage. Der vokste det poteter, kål og beter, urter og blomster. Videre var det eple,- pære- og plommetrær. Enormt med epletrær og enormt med epler på alt vi så av epletrær. Fruktrærne var som i min hage,- tilsynelatende gamle.

Det var ryddig og fullstendig fritt for søppel uansett hvor vi reiste. Og veldig produktivt, som sagt, i alle hager og ute på de enorme jordene.

Hviterussland har en befolkning på 9.5 mill. 70 % bor i urbane områder.

Maten vi ble servert var god. Vår guide Natalja fortalte at poteter er nærmest grunnelementet i kostholdet. De bruker poteter til svært mye. Videre brukes det grønnsaker,- aller mest kål og rødbeter. Det brukes i hovedsak storfe- og svinekjøtt. Vi ble servert deilig and- og leverretter, så utvalget er selvfølgelig større enn det som utgjør basisen. De bruker melk, ost og smør, og i særdeleshet mye rømme. Deres melk, sa Natalja, er veldig god, så de vinner priser for sin unike yoghurt og iskrem. Bær- og fruktdesserter er det vanlige. Søte kaker er populært. Det drikkes mye saft. Det fikk vi erfare. Bær- og fruktsaft ble ofte automatisk satt på restaurantbordene. Videre drikker de mye av sitt nasjonale øll kvass, som er alkoholfritt. Og så er selvfølgelig vodka populært.

Slike potetkaker var et grunnelement i kostholdet. Det kunne reiseleder Kari også bedyre. Ikke nok med det, Kari elsket disse potetkakene. De ble servert varme, fylt med svinekjøtt og servert med rømme og grønne urter.

Det som var litt spesielt, var at nesten all maten kom samtidig på bordet. Varm grønnsaksuppe, som nærmest var obligatorisk, og varm hovedrett. I tillegg ev.  dessert og kake kom ut på bordet nesten med en gang.

Dette er en honningkake. Den var himmelsk god.

Til frokost fikk vi bl.a. servert deilig havregrynsgrøt med fargerik sukatt til. Det smakte selvfølgelig veldig godt.

Her ble det solgt frukt etter veien. Det eneste vi så av den slags. Det fantes ikke tigging. Og det ble ikke gitt driks. Når vi betalte for drikke el, så fikk vi nøyaktig tilbake. 

Veiene var fine over alt. Det var også bensinstasjonene. De var nærest små butikker med matvarer, drikke, toalettsaker, blader mm.

Standarden på vår buss var svært god. Det så det ut til at busser og trikker generelt var.

Det er religionsfrihet i landet, men de aller fleste tilhører den hviterussiske, ortodokse kirken.

30 % av arealet er skog,- inkludert 11.000 innsjøer og 3.000 elver. Videre er 30 % landbruk. Store jorder med høy- korn, mais- og sukkerbeteproduksjon passerte vi nesten i det uendelige langs de fine, flate veiene. Landets totale areale er 207.600 km2.

Det var tydelig stor sukkerbeteproduksjon. Det produserer de eget sukker av.

Hviterussland har stor produksjon av Belarus traktorer. De eksporteres bl.a. til Norge.

Vi så kjempestore jorder med maisproduskjon. Uten å vite det, vil jeg tro at det meste går til dyrefor. I de måltidene vi fikk, var det så godt som ikke noe mais.

i Hviterussland er det fortsatt bare store landbrukskollektiver. De aller fleste er statlige, men det er også private. I de statlige utbetales det lønn til alle som arbeider der, mens i de private deles inntektene på de som driver kollektivet. De private forpakter jorda, da all jord er statlig.

Vi så store flokker med storfe som gikk ute og beitet. Kuene var også store. Landet har en betydelig eksport av storfekjøtt og melkeprodukter til Russland.

Dette var typiske blomster ute på landsbygdene. Mye georginer å se i hagene og rundt hushjørnene. Neste blogginnlegg blir fra den helt spesielle byen Brest og fra Europas siste urskog. Den står selvfølgelig også på Unescos verdensarvliste. Så Hviterussland ble svært så interessant på så mange måter. Et helt ukjent område ble bit for bit litt mer kjent.

Riga. Jeg har besøkt byen som holdt på å bli Sveriges hovedstad.

Det er riktignok noen år siden. Fra 1621 til 1710 lå Riga under svensk styre. Var da den største byen i datidens store svenske rike. Den ble planlagt å bli hovedstaden. I dag er det bare Svenskeporten som vitner om den svenske storhetstiden i Riga. Den er imidlertid den enste gjenværende byporten.

Første gangen jeg besøkte Riga, var et par år etter at Latvia ble selvstendig fra Sovjetunionen. Det var blitt stor nød i landet. Norge bidro med friske settepoteter. Det ble en velsignelse. Det var trange kår utover på landsbygdene, men Riga var også den gang en fin storby. Ti år seinere var jeg på nytt tilbake i Latvia. Ute på bygdene var det fortsatt trange kår, slik jeg oppfattet situasjonen. I Riga var det imidlertid vekst og optimisme. Nå femten år seinere vil jeg si at byen skinner. 

Riga har 700.000 innbyggere. Det er en viktig havneby,- er et senter for handel, industri, finans og kultur i hele Baltikum.

Riga ligger flott til ved utløpet av elva Daugava i Rigabukten. Elva renner gjennom byen. Det er mange fine bruer over Daugava i dag. Tilbake til svensketiden. Det var nemlig ingen ringere enn Sveriges store helt Karl 12 som sørget for den første brua over denne viktige elva i hans regjeringstid.

Kulturutbudet påstås at har vært stort i generasjoner i Riga. Operabygningen er vakker. Her settes det opp program i verdensklasse, ble vi fortalt.

Blomsterpent rundt mange bygg og i de mange byparker som fyller 19 % av byarealet.

Frihetsmonumentet er symbolet på Latvias frihet som nasjon. Det ble satt opp i 1931. Har fått stå under både 2. verdenskrig og under den sovjettiske okkupasjonen. Monumentet er hele 42 m høyt. Til daglig kalles det Mor Latvia. 

Tyske kjøpmenn etablerte Riga i 1158 som et viktig handelssted. Erkebiskop Albert ga Riga byprivilegier i 1201. Det regnes derfor som grunnleggelsesåret. Fra 1289 var Riga med i den mektige Hansaen.Tysk var landets offisielle språk fram til 1891. I perioden 1621-1710 var det, som allerede omtalt, svenskene som styrte området. Så kom landet under russisk kontroll. Etter den store nordiske krigen ble Riga en ledende havneby,- deretter også en ledende industriby i det russiske riket. I 1900 hadde Riga 284.000 innbyggere og var den nest største russiske byen.

Riga ble hardt rammet av 1. verdenskrig. Latvia ble et selvstendig land i 1918 og klarte å "bygge seg opp igjen" til et senter for handel, utdanning og kultur. Så kom 2. verdenskrig. Sovjet invaderte Latvia. Det medførte massedeportasjoner og en svært brutal russifisering. Deretter invaderte Tyskland landet. Da ble Rigas jøder deportert. Mot slutten av krigen invaderte Sovjet på nytt. Og det medførte videre at Latvia ble okkupert av Sovjet fram til 1991,- hele 45 år !

Mange russere ble bosatt i landet og latviere ble deportert under den sovjettiske okkupasjonen. 30 % av dagens befolkning er russiske,- mange av dem er nå statsløse. Med denne forferdelige historien som bakteppe, er det lett forståelig at Frihetsmonumentet betyr veldig mye for det lattviske folket. Stalins tradisjonelle "Bløtkakebygg" troner bak trærne på bildet.

Gamlebyen er en stor idyll. Her er mange bygninger fra middelalderen. Ble bygget opp igjen etter krigen, men ikke nøyaktig slik den var tidligere,- som for eksempel i Warszawa. Står, som seg hør og bør, på Unescos verdensarvliste.

Det er tett i tett med restauranter/kafeer. Bare til å nyte og nyte !

Vi skulle gjerne hatt mange flere timer til bare å gå gater opp og ned og att og fram, må vite.

 

Riga har et utall av flotte kirker. Kirkespirene nærmest lyser opp mot himmelen,- dersom det kan sies slikt.

Her ligger det tre hus helt tett inntil hverandre som heter De Tre brødrene. På mitt bilde har jeg bare fått med to,- dessverre ! Disse er fra middelalderens 1500-tallet og har overlevd kriger og ugjerninger og har aldri blitt restaurert. Imponerende.

Riga invaderes av turister. Selvfølgelig, sa vi, der vi ruslet godt fornøyde !

Riga omtales nærmest som en museumsby hva Art Nouveaus byggestil angår,- eller jugendstil som vi vanligvis sier. Vi ble fortalt at det er 750 utsmykkede bygninger langs de store bulevardene i jugengendstil. Helt fantastisk ! På Unescos verdensarvlist,- med rette !

Helt praktfullt.

Disse to bygningene står i særklasse for meg. Helt praktfulle. Dette er laugshusene for brødreorganisasjonen Brotherhood Of Black Heads fra 1300-tallet, - beliggende på Rådhusplassen. Både Rådhuset og Rådhusplassen er fra 1300-tallet. Intet mindre enn imponerende.

Like ved siden av ligger det sorte Okkupasjonsmuseet. Vi besøkte det ikke på denne turen dessverre. Jeg har vært der tidligere. Det er et viktig museum, om ikke akkurat noe lystig ! Jeg husker at det første som møtte meg var et gedigent bilde av Stalin !

Gamle tradisjonshus får stå i Rigas travle bygater. De er fredet, ble vi fortalt. Interessant !

Og modernismen like ved !

Riga kan også smykke seg med et stort friluftsmuseum,- faktisk Europas eldste i sitt slag. Der er det aktiviteter med bl.a. salgsboder. Vi så også oppføring av et historisk spill.

På kveldene syder det selvfølgelig i Gamlebyen. Knapt er stolsete er ledig. Et område med et miljø som gir stor trivsel.

Jeg kan altfor lite om lattvisk mat. Men supper blir det spist mye av. De blir laget av poteter og rotgrønnsaker som hovedinngredienser.

Videre brukes det mye svin i forskjellige varianter. Dette var nok en moderne utgave.

Desserter med frukt og bær er stor tradisjon. Vi spiste med stor apetitt.

Søte kaker er populært.

Norske næringsinteresser er for lengst godt etablerte i Latvia. Vi så Narvesen, Rimi, Rema, Cubus, Dressmann og Statoil.

Latvia har i århundrer vært kjent for sin store handel med ravsmykker. Her var det noe for enhver smak.

Vi var på reise med Albatross denne gangen. Alle var fornøyde. Reiseleder Kari tok godt hånd om oss på alle måter og ga av sin 25-årige reiseerfaring. Hurra, hurra for Kari,-sa vi !!

Riga var ei reise verd, sa jeg,- da ferden var vel i havn !

 

Frivillighet er prisverdig !

Jeg har vært på Syklubb i ettermiddag. Godt gjort, ikke sant, siden jeg vanligvis ikke "sitter med sytøyet i fanget"! Men jeg inviteres med til prat og mat, og det er jo koselig. Men angående de andres aktivitet, er jeg imponert. De holder det gående gjennom året med forskjellige prosjekter. Såkalt frivillighet ! Det lages fine håndarbeidsting som skal selges eller loddes ut til jul, til påske mm til gode formåls nødvendige inntekter. Frivillighet er virkelig prisverdig og veldig viktig. All ære, sier jeg !!

På gåtur i Oslo sentrum

Randi og jeg hadde fine søndagstimer i Oslo sentrum. Startet opp langs Eufemias paradegate, videre utover mot det gedigne Munchmuseumsbygget og forbi Operaen. Men akk og ve, vi følte begge nærmest på en depresjon over hvordan Operaen bygges inn,- attpåtil av boligblokker. Det er en tragedie, synes jeg ! ( Uten at det betyr noe selvfølgelig.) Humøret steg da vi kom opp til blomstrende hygge på Karl Johan. Vi var langtfra de eneste som tok bilde. Her var det trivsel. Grand Hotel mm ble besøkt og vi avsluttet herlig på Teaterkafeen. Som sagt, vi hadde en veldig koselig gådag i hovedstadens sentrale steder, men du verden så tragisk den tette utbyggingen rundt fantastiske Operaen ser ut til å bli. Her må utbyggerne ha fått for stort spillerom, tenker jeg !

Vi er mange som minnes kjære Ingrid med stor takknemlighet !

Dagen i går ble annerledes da vi tidlig formiddag fikk budskapet om hennes bortgang. Hun var et nasjonalt eie som nærmest alltid skulle være her. For alle oss som har vært og som er yrkesfaglig innen mat- og matkultur, har Ingrid Espelid Hovig betydd uendelig mye. Hun har vist vei og inspirert i tiår etter tiår.

I Faglig Matråd var hun et engasjert medlem. Gjennom 25 år delte Faglig Matråd ut Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris. Ingrid var en klippe nasjonalt. Men hun sto opp for å søke internasjonale kunnskaper. Det var hun som fikk mange av oss med "ut i verden" til IACPs store og viktige konferanser i USA og i Canada gjennom en 30-årsperiode. Vi lærte hvordan verden rundt oss gikk såkalt framover hva mattrender, ernæring mm angikk, og vi tok det med inn i våre mangfoldige jobber.

Få har stått i en aktiv jobb lenger enn Ingrid. Over alt ble hun tatt imot med stor glede og lyttet til med alle sanser av unge som eldre !  Hun omga seg med smil og imøtekommenhet. Å inneha tittel Norges Matmor trivdes hun med. Ei matmor står sine omgivelser nær. Hele landet følte den største nærhet til nettopp henne.

Vi er mange som i disse dager minnes kjære Ingrid med stor takknemlighet for alt yrkessamvær og for vårt vennskap. Våre tanker går til hennes såkalte "sønner" Lars og Scott. Mødre flest kunne misunne henne dem. De har forgudet henne, elsket henne og støttet henne. De har vært til stede til hennes siste stund. Lars og Scott var hennes store glede og lykke.

Vår kjære Ingrid vil bli savnet. Fred over hennes minne !

Hipp, hipp hurra for vår kjære Else Nabo som fyller 81 spreke år i dag !

Hun er verdens beste nabo. Vi håper hun får beholde sin gode helse og ønsker glade dager framover !!

Ei gripende bok !

Veldig lettlest, men det aner meg at den er svært tidkrevende å glemme ! Her følger vi ei ung, jødisk jente som blir fanget inn av krigens grusomme skjebne. November 1942 blir hun stuet ombord på skipet Donau sammen med 528 andre jøder. Hun blir nesten umiddelbart gasset ihjel i konsentrasjonsleiren Auschwitz. En tragedie som verden fortsatt ikke er ferdig med. Takk til Mette for denne boka !

Runa ønsket velkommen i dag

Det er alltid en god opplevelse å sette seg ved hennes bord. Jeg beundrer de som dekker vakre bord. De "serverer" livskvalitet, tenker jeg.

To fine damer til bords.

Menyen var herlig fiskemat, må vite !

Oslo. Gammelt og nytt.

Fargerike Oslo

Morsfamilien gjestet meg

Veldig, veldig koselig. Jeg følte takknemlighet for alle glade samvær gjennom livet. Denne dagen ble intet unntak.

Mat, gode kaker, prat og den smittende latteren hører med når vi møtes. Det føles veldig sunt !! Jeg kaller det livskvalitet.

Hurra for slektsbånd, sier jeg !

Les mer i arkivet » September 2018 » August 2018 » Juli 2018
brittkasin

brittkasin

73, Oslo

Tidligere informasjonssjef ved Opplysningskontoret for frutk og grønt. Mat- og ernæringsutdannet. Glad i mat og det viktige sosiale livet rundt matbordet. Glad i å lese og å reise. Opptatt av samfunnslivet. Dette vil bloggen min bære preg av.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker